2001 Brudeferden på Lindlandsvannet
9. august 2001
Bonderomantikk
Så snart brudgommen, trekkspilleren og onkler og tanter er trygt på land, flyter den siste båten -høydepunktet - inn mot brygga.
Der sitter Ingeborg Sundsdals smilende, innhyllet i en duvende brudekjole som kunne vært tatt rett ut av barokktiden, med et stort kors som hun har arvet fra bestemoren, om halsen. Om ikke fullt så storslagent, bærer stunden utvilsomt noe i seg av Tiedemann og Gudes bonderomantikk. Ikke fullt så høye fjell og dype daler. Men åretakene og tautrekkingen midt i all brudestasen vitner om at man må slite litt for lykken, tross alt.
Risikabel heisatur
Sløret blafrer i vinden og båten vugger litt i det Ingeborg lemper seg opp i kurven.
Til høye tilrop, litt nervøse blikk og kamerablitz blir hun heist opp på land og nesten helt inn i ekteskapet.
Der fikk du deg en skikkelig heisatur, Ingeborg, ler en venninne idet føttene hennes treffer en trerot og hun må holde på skjørtet. Ja visst gjorde jeg det, sier hun, fortsatt smilende og blir tatt godt imot av sin tilkommende, Kjetil Steinsrud fra Molde.
Noen dager etter avslører Ingeborg at det hun var mest nervøs for denne dagen var at tauet skulle ryke og at hun skulle lande pladask i vannet og bli liggende der, som en pent dandert vannlilje.
- Men jeg tenkte at så var jeg i hvert fall pynta, ler hun.
Røtter på stedet
Idar Sundsdal geleider datteren opp langs stien, forbi utedoen, de tyske ferieturistene, hovedhuset, brudetårnet og gjennom den menneskelige portalen som gjestene har dannet langs veien.
Vel inne i Guds halve hytte spilles brudemarsjen på orgel, og pastor fra frikirka på Songe, Leif Inge Jensen, skrider frem. Noen av gjestene får sitteplass på steinbenkene utenfor kapellet, men de fleste må stå i ring rundt. Ingeborg og Kjetil trer ut på steintrappa. Man skimter så vidt et lite mesterverk av en altertavle bak dem. En blanding av indiske antikke mønstre, en Jesus med åpne armer, hjemmelagde leiransikter som griner i fortvilelse og restene etter fotenden på en seng, donert av tannlege Sverre Aukland i Risør.
En kamerat spiller en snutt på elgitar og en venninne leser dikt. Snart skal Ingeborg forsegle livet sitt på den samme grunnen som hennes tipptippoldefar jobbet og slet for sitt, sent på 1800-tallet.
Den gangen var Skuggestøl en husmannsplass, og forfedrene hennes arbeidet antagelig i gruvene som lå der "Brudetårnet" - en liten bryllupsreise på stedet - er plassert i dag.
Det enkle liv
- Jeg har alltid vært en bonderomantiker og jeg klarer ikke å si nei til gamle bygninger. Det er en sykdom, smiler eier av Skuggestøl og "Lille Lindland Kirkestue," Erik Lindland, som har ikledd seg en drakt fra Ingeborgs tipptippoldefars tid for anledningen. Han er strålende fornøyd med at hans og hans kones livsverk er blitt tatt i bruk for første gang i en slik stemningsfull seremoni.
Hjørdis og Erik Lindland kjøpte stedet i 1971 og brukte en hel sommer på å frakte gamle stabbur fra Telemark, Trøndelag og Risør omegn til det lille paradiset. Nå leier de ut bygningene til selskaper og feriegjester og bor i en av dem selv.
- Kapellet er ikke helt ferdig ennå, men når vi får tak over steinbenkene og et sakristi på baksiden, kommer vi til å kontakte de geistlige og be om a få det vigslet, forteller Erik.
Hva var tanken bak å skape dette stedet?
Som vi sier i brosjyrene våre: Det enkle liv er det ekte liv, smiler han.